Livet uten . . .

Som fotballsupporter er det veldig lett å bli bundet til spillere. Og ikke minst typene. De man tror alt er bygget rundt. De man fort tror at er svaret mellom opp- og nedturer.

Som Fulham-supporter har de siste to sesongen tydelig vært preget av frykten for den store nedturen. Roy Hodgson, mannen som var, og kanskje er, sjefen av middelmådighet, tok den tradisjonsrike lille klubben vår til vår første europeiske finale. Vår andre betydningsfulle cupfinale gjennom tidene. Det gikk som i den foregående. Ettmålstap. Likevel har jeg mine beste øyeblikk fra den sesongen. Følelsen av uovervinnelighet. Vi kom alltid tilbake. Juventus var så godt som videre etter fire spilte minutter på Craven Cottage, men laget reiste seg og gjennomførte en av de største bragdene i klubbens historie.

Så kom Hamburg på besøk. Petric limte ballen i krysset og tyskerne var så godt som klare for finalen. Fulham-laget fant ikke huller. Men så løftet Murphy blikket og fant en Davies på løp fra kanten. Ett touch fra en annen verden og ballen snek seg inn ved stolperoten. Lyden av ‘Stand Up If You Still Believe’ fra tribunen så ut til å ha vekket lysten. Bare ett par minutter senere kom avgjørelsen. Gera fikk stå  altfor alene i boksen og signerte seg for en av de aller største øyeblikkene i de fleste Fulham-supporternes liv.

[quote style=»boxed»]Que sera, sera. Whatever will be, will be. We’re going to Germany![/quote]

Men tilbake til poenget. Oppturene under Hodgson har sammen med den tilhørende og foregående nedturen til Sanchez farget meg. Den har delvis fått meg til å frykte endringer. «Hvordan skal vi klare oss uten?…» , har jeg tenkt flere ganger enn jeg kan telle. Vi har seilet på laget Hodgson bygget i slutten av 07/08-sesongen helt frem til januar 2011. Hughes gjorde noen, men få endringer. Laget var farget av den defensive tryggheten Hodgson etablerte, dog med noe høyere sidebacker. Derfor gikk det et stuck i mange Fulham-supportere når Bobby Zamora forlot oss i januar til fordel for naborival QPR. Hvordan skulle vi klare oss uten?

Den sammen følelsen smalt gjennom kroppen når nyheten kom i juli. Danny Murphy valgte et vaklende og nærmest useriøst Blackburn i Championship foran en ny sesong på Craven Cottage. Hva drev Jol med? Så signerte Liverpool Clint Dempsey. Så gjorde de det ikke likevel. Dembele var linket bort. Etuhu fulgte Murphy til Blackburn. Og Andy Johnson teamet opp med Zamora i QPR. Så masse trygghet forduftet på et halvt år. Og hva hadde vi gjort av oss? Jo, hentet en høyreback fra det svakeste defensive laget i Bundesligaen i fjor, Køln og hostet opp gode nok sign-on-fees til å friste Mladen Petric og Hugo Rodallega til klubben.

Hva drev Jol med?

Dempsey som hadde notert seg for 17! scoringer i Premier League året før var ute i kulden. Han hadde høylytt proklamert at Liverpool skulle åpne pengesekken for å signere han. Jol og resten av Fulham ventet på budet. Som enda ikke har kommet. Elsk var snudd til frustrasjon over at Dempsey ikke hadde svart oppturen i fjoråret med lojalitet til klubben som hentet han til Premier League. Samtidig virket noe riv ruskende galt. Hva drev Jol med?

5-0. Det var stillingen når Fulham tuslet av et nærmest fullsatt Craven Cottage når dommeren blås i fløyta. Jeg var litt for skeptisk da jeg så kampen den første gangen. Så jeg har måttet se den en gang til. Jeg åpnet øynene for grepene han har tatt. For valgene og prioriteringene han har gjort. Jol har nok midlertidig såret en rigid fotballsupporters hjerte, men forestillingen lørdag ga flere svar enn spørsmål.

For der Mark Hughes seilte på et kortsiktig håp om å finne en klubb med ambisjoner, har Jol tatt noen beslutninger som man egentlig bare har ventet på. Om man hadde åpnet øynene selvsagt. Han har løftet det offensive fokuset og samtidig tilført laget en balanse i midtbaneleddet som tidvis manglet under Hughes. Dembele er kanskje en av ligaen beste tekniske spillere og har fått en mer sentral rolle, mens Diarra går Etuhu en god gang som anker. I tillegg ser Petric ut til å trives sammen med sin gamle sjef. 2 mål i ligadebuten etter 5 scoringer på 5 kamper i pre-season vitner om en mann med forbigående, men også muligens permanent målteft.

Urettferdig som det er fikk 5-0 seieren meg til å endelig åpne øynene. Jol gjør noe. Og selv om det enda er litt tynt på reservebenken er jeg ikke i tvil om at stallen som registreres 31.august er blant de bedre og mer spennende på mange, mange år. Frei, Kacaniklic og Kasami er blant det mer spennende av unge spillere i Premier League. I lille Fulham, langs Themsen.

Og jeg har lært meg noe nytt bare få dager inn i sesongen. Ikke frykt endringer.

God sesong.